*0010645756
*003NO-LaBS
*00520211116211119.0
*007t
*008160107s2014 xx e 1 nob d
*009 nam 1
*019 $bl$dD
*020 $a9788282880794$qh.$c75 kr
*035 $a(NO-LaBS)10183084(bibid)
*090 $dLEA
*1001 $aLea, Synne$d1974-$_21015600
*24510$aÅ$cSynne Lea
*260 $aOslo$bFlamme$c2014
*300 $a[36] s.
*336 $atekst$0http://rdaregistry.info/termList/RDAContentType/1020$2rdaco
*337 $auformidlet$0http://rdaregistry.info/termList/RDAMediaType/1007$2rdamt
*338 $abind$0http://rdaregistry.info/termList/RDACarrierType/1049$2rdact
*4901 $aF°$v225
*5208 $aÅ er som alle vet det norske infinitivsmerket. I nabolandene våre er det en variasjon av at, og det samme er sant om «å». Å kommer fra at. At kan også være en såkalt underordnende konjunksjon, som vil si at den binder leddsetninger sammen med helsetninger. Leddsetninger er som mange vet setninger som ikke gir mening om de står alene. Helsetninger derimot, gir god mening alene. På samme måte som deler av livene våre ikke gir mening om vi ser på dem isolert og for seg selv. Mens andre områder igjen tåler det godt. Diktene i Synne Leas «Å» er et slikt bindeledd mellom det hjelpeløse og det selvstendige. Mellom alle oss som lever enkeltvis og det som bærer oss kollektivt. Dette kommer fram i dialoger mellom morfar og barnebarn. Dialoger om å være redd for å leve, og trøst for å kunne fortsette. Synne Lea deler ut sine lyriske infinitivsmerker til alle underordnede som trenger det, til alle ledd som trenger et større hele. «Å» er dikt som rett og slett gjør det mer akseptabelt å leve. Omtale hentet fra Flamme Forlag.
*599 $a75 kr
*655 4$aBoksingel$_25814900
*655 4$aDikt$_10335100
*655 7$aDikt$2norvok$_10335100
*830 0$aF°$v225$_23882800
^
