Forlaget skriver om denne boka:
Pascal (1623-1662) var emnet for Humanistisk Seminars møte høsten 1994. Essayene i boken er i hovedsak innlegg fra dette seminaret. Pascal blir presentert i et bredt spekter: liv og verker, erkjennelsesteori, vitenskapelig innsats, samfunnsteori og religiøse tanker.
Pascals verk hører til det fremste som europeisk kultur har frembragt. Man kan vanskelig unngå å imponeres over denne unge ånd som i en alder av 11 år skrev sitt første vitenskapelige arbeide og 16 år gammel utgav sin første matematiske avhandling. Som 23-åring la han grunnen for den moderne eksperimentelle naturvitenskap. Han regnes som opphavsmann til moderne fransk prosa, og som en av de fremste satiriske forfattere i Frankrike. Gjennom sine efterlatte notater til en apologi for den kristne tro er han blitt stående som en forfatter nær oss i tid, utfordrende med sitt krav om inderlighet og engasjement.
Pascal levde i en oppbruddstid hvor mennesket hadde mistet sin tidligere delaktighet i en større helhet, en helhet som utgjorde dets mål og referansepunkt, og opphøyet seg til selv å være det som konstituerer tingene og gir verden dens mening. Skulle ikke Pascal da ha noe å si oss som lever i en tid da bevisstheten om det formastelige ved det moderne prosjekt i stadig sterkere grad er begynt å gjøre seg gjeldende?