Henri Michaux (1899-1984) kan minne
om surrealistene når det gjelder holdningen
til det ubevisste og drømmen, og Kafka når
det gjelder eksistensiell angst. Men likevel
likner han ingen annen. Stadig forandring
og forvandling kan stå som stikkord
for hva han etterstreber i sin kunst. Og drikraften
bak forvandlingen er gjerne fortvilelsen.
Michaux's egenartede diktning har også sterke
islett av absurd humor og av en fascinasjon av
tingene, som truer med å invadere psyken. Han
utfordrer våre tilvante forestillinger gjennom
utsagn som "Den som dreper den gale i seg
dør uten stemme".
Gjendiktningen er ved Jan Jacob Tønseth og
Arne Kjell Haugen har skrevet etterordet til samlingen
