Jorunn er en kvinne som er vant til å merke forakt, til å bli avvist. Likevel elsker hun livet. Hun har beholdt barnets evne til å sanse dypt, og kanskje er det denne fordomsfrie vinklingen til alt, som gjør at hennes forsøk på å gripe samfunnets koder, mislykkes. Jorunn får beskjed om at datteren, Kira, har vært utsatt for en ulykke og ligger i koma. Kira har alltid tatt avstand fra den enfoldige moren sin, og som voksen har hun fortrengt henne helt fra livet sitt. Nå treffer Jorunn svigersønnen, som er på hennes egen alder. For første gang i sitt liv møtes hun med varme og respekt, og hun blomstrer opp og våger å være seg selv. Hennes evne til ikke å dele ut skyld får svigersønnen til å fortelle om omstendighetene omkring ulykken som har rammet dem.
