– Reynolds stiller ubehagelige spørsmål om hvorfor popmusikken er så intenst opptatt av sin egen fortid. Gjennom briljante eksempler og analyser herjer han med nesten alt vi musikknerder har syslet med siden rocken ble oppfunnet i 1963 (ja, han har tidsfestet rockens fødsel). Han viser til at vi stadig oftere resirkulerer vår nære populærkulturelle historie, og at resirkuleringssirklene blir stadig kortere. Et av hovedargumentene hans er at den absolutte tilgangen til absolutt all musikk korrumperer absolutt. Når absolutt alt er tilgjengelig hele tiden har historien en tendens til å blokkere for nye uttrykk. Den rene vekten av historien overdøver nye uttrykk. På et eller annet tidspunkt må man stoppe opp og tenke etter om man i det hele tatt har nok liv igjen til å høre all musikken man allerede har likt tidligere. Og da skal man også forsøke å få med seg nye utgivelser i tillegg… Boken er som dere forstår relativt ubehagelig for de av oss som har tilbrakt usunne mengder tid nedgravd i biografier, foran dokumentarer, i platebutikker og i musikkbibliotek. Reynolds innrømmer uten skam at han har gjort dette selv også, men argumentene hans for å komme seg et par steg bort fra nostalgien er både overveldende og overbevisende.