Kan man forsones med å være forlatt? Hvor skal man vende seg når en mor tar livet sitt? Hvordan erkjenne det som kanskje ikke kan erkjennes? Og hva gjør vi i naturen når naturen ikke kan forstå oss? «Jeg vil våkne til verden» griper etter den døde, etter verden, og etter en forsonende forståelse av barndommen og døden. Sorg og søken etter frihet manifesteres som mytisk ladet natur og springende overganger mellom å være menneske, dyr - og kanskje til og med en vase - men kommer også til uttrykk i edruelige resonnementer og observasjoner. Det er en samling åpne og følelsesnære dikt som tross det triste bærer med seg en tillit til verden.
