TUSEN OG EN NATT har siden verket ble "oppdaget" på 1700-tallet av franskmannen J. A. Galland hatt en enorm utbredelse i Vesten. Ifølge Vestens Litteraturhistorie er den å likne med bibelens. Galland bygget sin samling på håndskrifter han hadde hentet fra Syria, komplettert med fortellinger han hadde fått muntlig av en arabisk kilde. Han var en glimrende gjendikter, men funn som ble gjort omlag hundre år senere viste at hans arbeid avvek på flere måter fra den arabiske originalteksen. I tida framover kom det stadig nye og grundigere oversettelser, bl.a. av engelskmannen E. W. Lane og hans landsmann J. Payne.
Den betydeligste europeiske utgave av verket sto tyskeren Enno Littman for. Den kom ut så sent som i 1920-årene. Det finnes i det hele tatt et utall av variasjoner over det vi kan kalle den arabiske grunnteksten til TUSEN OG EN NATT. Som alle eventyr har verket sitt utspring i muntlige overleveringer, som gjennom generasjoners videreføring er blitt bearbeidet, slipt og foredlet.
