I Samuel Becketts senere forfatterskap presenteres leserne for minimalistiske verker skrevet ut fra parolen "mindre er bedre".
I det meste sentrale verket fra denne perioden, fortellingen Selskap, som liker den burleske vandringsparodien Molloy, er alt ytre klovneri borte. Tilbake ligger fortelleren alene i mørket og oppfordrer seg selv til å forestille seg en stemme for selskaps skyld. i en vemodig stemning, nesten skral, blander stemmen fra mørket seg med skarpe bilder fra forfatterens barnsom og ungdom i Irland. Beckett var aldri mer menneskelig enn her, hans humor aldri mer human. Og han rammer dypt fordi alle skal vi en dag ligge alene i mørket og ønske oss litt selskap. Bundet til ensomheten må vi ty til fantasien i vår hjelpeløshet, omringet av stummende mørke trenger vi humoren for ikke å kveles av stillheten: "Hvilket bidrag til selskap det vil være! En levende flue som tror han er død. Men nei. Han ville ikke vifte vekk en flue."
