Forlaget skriver om denne boka:
"Hver vår, når løvet slo ut, når trekkfuglene dro nordover, våknet i mitt sinn en uendelig lengsel etter hei og vang og blå tiner," skrev Peter Chr. Asbjørnsen i 1846, og ordene går til fjellvandrerhjerter til alle tider.
Norges fjellvandring begynte enda et halvt århundre før, da unionen med Danmark gikk mot slutten, da sansen for Norge og norsk natur åpnet seg som en knopp som springer ut i full blomst.
Det var en tid da viddene ennå var ville, da prestegårdene var vandrerlosji, da våre flotteste fosser og fjell lå urørt i ukjent land. Da kom pionerene, romantikerne, de eventyrlystne og de vitebegjærlige, utenlandske og norske, malere og diktere, de ukuelige, de som forstod at Norges natur eide større skjønnhet enn noen til da hadde erkjent. De malte, tegnet og skrev. Det var en tid da norsk identitet ble festet, og våre praktfulle fjell for alltid ble en del av vår identitet.
Claus Helberg skriver om vandrere som gikk sine turer mer enn hundre år før han selv tok fjellstøvlene på og ble en del av Norges og Den Norske Turistforenings mest legendariske vandrere. Han skriver med levende interesse om en ånd som han deler og gleder se gover.
For oss som er glade i norske fjell og fjellets kulturhistorie, kan DE FØRSTE VANDRERE bare gjøre våre opplevelser rikere. Helbergs bok gir perspektiv på hvilke verdier vi har i Norges natur. Slipper vi pioneene foran oss på stiene, slik Helberg gjør, blir våre gamle alltid nye.
