Tilsynelatende har denne merkeligste og mest vanvittige av alle romaner overhodet ingen plan. Her parodieres enhver forestilling om hva en fortelling bør være og hovedpersonen er fraværende fra store deler av verket. Dette digresjonskunstens absolutte høydepunkt består derimot av alskens sitater, brokker av alderdommelig retorikk, utvalgte godbiter fra Lockes erfarings- og opplysningsfilosofi, forfatterens utrolige assosiasjoner, hårreisende historier og hemningsløse sleivspark til alle og enhver, inklusive den nye tidens romanleser. Bevisstheten smadres og blekket flommer over sidene uten måtehold. Sternes roman sprenger grensene for den store humor, men hans innfall og utfall er ikke uten brodd. Samtidens blinde tro på vitenskapelige nyvinninger og subjektet som en fornuftsbefengt og utvetydig språklig enhet, får kraftige skuddsalver for baugen. Alt dette gjør at Sternes roman idag fremstår som den kanskje mest innflytelsesrike av samtlige moderne klassikere.
