Forlaget skriver om denne boka:
Hvilke begrensninger setter grunnloven for norsk deltagelse i den europeiske integrasjonsprosessen? I hvilken grad kan et vanlig flertall på Stortinget samtykke til at Norge påtar seg rettslige forpliktelser overfor EU? Hva skal til for å utløse krav om at Stortinget i stedet må bruke særskilte grunnlovsprosedyrer med kvalifisert flertall? Dette har vært et sentralt stridstema i norsk europadebatt gjennom hele I 990-tallet. både i forbindelse med EØS-avtalen og spørsmålet om EU-medlemskap.
Nå er spørsmålet igjen aktuelt. Denne gangen gjelder det avtalen om norsk tilknytning til det såkalte «Schengen-samarbeidet», som er en del av EUs politi- og justissamarbeid. Norge har hatt observatørstatus i Schengen-systemet siden mai 1996, og en første avtale om norsk tilknytning ble forhandlet frem senere samme år. En reforhandlet avtale av 1998 er nå klar, og vil bli behandlet av Stortinget i løpet av våren 1999. Kan Stortinget godkjenne denne avtalen med vanlig flertall etter grunnloven § 26 annet ledd? Eller innebærer avtalen en overføring av konstitusjonell kompetanse til EU som utløser krav om særskilt grunnlovsbehandling med kvalifisert flertall?
For å utrede de konstitusjonelle sidene ved Schengen-avtalen, nedsatte regjeringen våren 1998 en «referansegruppe» bestående av fem uavhengige jurister. Gruppen avga sine endelige vurderinger til regjeringen i desember samme år. Gruppens råd har vært muntlige, og noen felles innstilling foreligger ikke. To av gruppens medlemmer, Erik Boe og Fredrik Sejersted, har imidlertid begrunnet sine standpunkter i særskilte utredninger. Det er disse utredningene som utgis her. Boken inneholder også en kort innledning, samt de relevante avtaletekstene.
Boken vil være av interesse både for dem som er opptatt av Schengen-spørsmålet. og for dem som ønsker å følge med i den generelle statsrettslige debatten om grunnloven og europapolitikken.
