Kertész debutroman, Uten skjebne (1975), handler om den unge Köves, som blir tatt og ført til konsentrasjonsleir men som tilpasser seg og overlever. Boken anvender det fremmedgjørende grepet å betrakte leierens virkelighet som helt selvsagt, en hverdag lik alle andre om enn på utakknemlig vilkår, men ikke uten helt å forstå dem, og uten å finne dem unaturlige eller opprørende. Han har ikke vår fasit. Kanskje får skildringen sin sjokkerende troverdighet nettopp gjennom at den savner det innslag av moralsk indignasjon eller metafysisk protest som emnet roper på. Leseren konfronterers ikke bare med overgrepet grusomhet, men like mye med bredden av den tankeløshet som utmerkert seg ved måten den ble gjennomført på. Så vel bødlene som ofrene var opptatt av de påtrengende praktiske problemene, de store spørsmål eksisterer ikke. Kertész budskap er at liv er tilpasning. Fangenes mulighet til å finne seg til rette i Auschwitz og den menneskelige sameksistensen. Med dette tankesettet slutter forfatteren seg til en idètradisjon der verken liv eller åndedrett er hverandres fiender.
