I mer enn tretti år har Bjørn Carlsen (f.1945) brakt undring, glede og hoderystende forargelse inn i norsk samtidskunst. Allerede på debut-utstillingen i 1972 var det klart at vi hadde fått en ny betydningsfull kunstner med et sjeldent koloristisk talent. Carlsen brakte trøst til de som i 1970-årene fryktet at det "klassiske" oljemaleriet sto for fall. Og snart fikk han til og med anerkjennende ros fra Weidemann, da denne engang ble bedt om å peke på mulige morgendagens mestre, og for unge kunststudenter ble han det opplagte valg som ny professor ved akademiet. Den kritiske undring og forargelse knyttet seg ikke til det maleriske overskudd og de rent abstrakte kvaliteter. Disse var umiddelbart gjenkjennelige for de fleste. Oppmerksomheten rettet seg mer mot bildenes fabulerende og ofte makabre innhold.
