Vis alltid denne fanen
Under den niårige sykdomsperioden der hun har vært sengeliggende det meste av tida, begynte hun å skrive dikt. Resultatet står å lese i «Alt er noe annet», en diktsyklus som med inderlige, små ord kretser rundt jeg-personen Anneli og en viss Mori, hennes kvinnelige fantasivenn eller alter ego. Åpningslinjene sier noe både om versteknikken og den lågmælte, poetiske tonen som forplanter seg gjennom boka. Med begrepet «hus» som episk ramme, til ulike tider av døgnet og gjennom skiftende årstider, i all slags vær, avdekker det dikteriske jeg hvordan hun opplever hverdagen sin: «Jeg har redd morgenen opp/ uten folder i skjøtene. Jeg åpner/ øynene og blunker/ Mori ut// av ukene. Så holder jeg himmelen/ høyt og hun/ kan krabbe inn. Jeg bærer tyngden// av det hun har/ bare i tankene/ til jeg liker huset hennes/ fram.» Ordvalg og billedspråk virker enhetlig og relativt tradisjonelt. Stadig tar poeten utgangspunkt i menneskekroppen, i begreper som «hode», «hender», «bein», «munn», «øyne», «ører» og «hjerte», for så å kople disse menneskelige elementene sammen med visse naturfenomener, for eksempel «jord» og «himmel», «skog» og «trær», «fugl», «fisk», «hest», «katt» og «hjort». Viktige ledemotiv er kontrastene avstand-nærhet, lys-mørke, varme-kulde, svev-fall, gjerne knyttet til spenningen mellom å «tie» og «tale», mellom yr sanseglede, dristig fantasiutfoldelse og eksistensiell smerte. Omtalen er hentet fra Stavanger Aftenblads omtale.
