Forlaget skriver om denne boka:
Politiet ringte meg på skolen. Betjenten sa at det etter all sannsynlighet var sønnen min som var blitt funnet død i et nedlagt fabrikklokale. Den døde hadde ikke hatt identifikasjonspapirer på seg, men venner i rusmiljøet sa han het Joachim, og slik hadde de visst begynt å nøste. Betjenten fortalte at mannen de hadde funnet var hundre og åtti centimeter høy, hadde blå øyne og blondt, krøllete hår. Han spurte om det hørtes ut som sønnen min. Ja, Joachim har alltid hatt så nydelige krøller, svarte jeg. Betjente ville ha meg til å identifisere ham. Vi avtalte å møtes klokken elleve dagen etter. Han forklarte at Rettsmedisinsk institutt på Rikshospitalet lå like nedenfor glassbrua. Du ser det når du kommer opp, sa han. Som vanlig avsluttet jeg arbeidet klokken halv fire. Jeg kunne sikkert gått fra jobben før, og jeg tenkte flere ganger å gå inn til rektor og forklare henne situasjonen. Si det som det var, at sønnen min sannsynligvis var død og at jeg gikk for dagen. Det var jo ikke tvil om at hun ville forstått det, at hun ville jaget meg hjem, kanskje i en taxi, men det ville først skjedd etter at jeg hadde fortalt henne hele historien, fortalt at jeg faktisk har en sønn, beklaget at jeg ikke hadde fortalt det før, sagt at jeg syntes det var best sånn, å holde det for meg selv, men gudene skal vite at jeg har tenkt på ham, savnet ham hver dag og hver time på døgnet at det selvfølgelig har vært vondt å holde alt for seg selv, men at det på sett og vis har lindret også, hjulpet å ha en tilnærmet normal hverdag.
