Forlaget skriver om denne boka:
Nye noveller fra tyske Judith Hermann, som kom inn som en litterær komet i hjemlandet for få år siden med samlingen som på norsk het Sommerhus, senere(2001). Den solgte i 250.000 eksemplarer i Tyskland og ble oversatt til 17 språk.
Antakelig vakte hun så stor oppmerksomhet fordi tekstene hennes ble lest som soundtracket til en ny generasjon.
Og tonen er den samme i de nye fortellingene: ikke-påtrengende, lakonisk, intens. Hun konsentrerer seg om det hun kan: øyeblikksbilder, stemningsbilder, de små forskyvningene. Fortellingene handler om sviket, de brutte vennskapene, de korte, euforiske øyeblikkene som oppstår underveis. Selv om dette kan høres banalt ut, blir det språkkunst når hun, ordknapp og elegant, streifer, nesten tilfeldig, borti de ømme punktene uten å snakke dem i hjel. «Lykke», sier hun, «er alltid øyeblikket like før», og i novellene varer lykken heller aldri lenger enn en episode.
I denne nye samlingen reiser personene hennes lenger bort enn i den første, til Praha, til Tromsø, til Nevada-ørkenen eller til Reykjavik, men også her alltid i den retningen lengselen fører dem.