Forlaget skriver om denne boka:
"Denne dagen satt Elias og jeg på kjøkkenet mitt i skumringen med hver vår kaffekopp. Det var så stilt. Det hadde snødd hele ettermiddagen, og sporene etter Elias var borte for lenge siden. Nå falt snøen bare fnugg for fnugg. Så hørte vi en bil. Da vi merket at den ikke kjørte forbi men stanset på landeveien ovenfor huset, kikket vi ut, så klart. Elias spurte hvem det var, men jeg visste ikke. Det var en liten rød bil.
Et kvinnfolk. Hun steg ut, og før hun trakk kåpen rundt seg fikk jeg se kragen.
Det e ein prest, sa jeg.
Å farsken, sa Elias. Marianne skoill da itj slutte før te nyttår.
Det var det vi trodde. At nypresten var ute og hilste på de eldre, som de kaller oss. Så hørte vi at hun banket på. Ganske forsiktig.
Dem e som støvsugeragenta, sa Elias. Får dem foten innafor, så hi du dem der. Du må itj by'a på kaffe.
Jeg sa at jeg ville nå gå og åpne. Og der sto hun, barhodet i kulden."
Når Elias Eriksson ser utover den kalde innsjøen som heter Svartvattnet, opplever han at han ser inn i det rene klare Intet. Datteren hans, Ingefrid, ser Guds skaperverk i det samme synet. Her i Robäcks sogn er det omsluttet av blå skogkledde åser.
Det er ingen enkel sak å få barn når man er over nitti år. Skammen og hemmeligheten i ens liv er jo der, og barna våre dommere. Men kanskje kan barnet være en gave, selv om det er en middelaldrende kvinne med et nedvurdert yrke. Hvis man våger å ta imot gaven.
Ingefrid har let seg frem til Svartvattnet og til huset der den ukjente moren hennes bodde. Hvem kunstneren Elias Elv er, vet hun ikke. Han avslører ikke gjerne sitt egentlige navn. Ikke engang Myrten, som han fikk barn med, visste om det. Men Ingefrid får greie på mye av gamle Risten som fortsatt bor i Myrtens hus. Hun har en fortreffelig hukommelse, og dessuten har hun evnen til å dikte når den ikke strekker til.
Kerstin Ekman ble tildelt Augustprisen for Skrapelodd, som avslutter triologien om menneskene i den jämtlandske bygda ved Svartvattnet.