Forfølgelsen av jøder, sigøynere, tatere og homofile i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrig var særegne for de respektive gruppene, samtidig som alle sto på nazistenes liste over "uønskede" og "mindreverdige". Et annet felles trekk er hvordan ditto folkemord og overgrep be fortiet etter krigen, og langt inn i vår tid. Noen grupper ble regnet som mer krigsofre enn andre, og særlig de som var lik oss og fikk oppmerksomhet deretter fra påtalemyndighet og media. Bildet av overgriperne som de andre og vesensforskjellige fra samtidens definisjon av gode nordmenn var en annen viktig grunn til at den norske medvirkningen til folkemord og diskriminering forble et ikke-tema i så mange år.
På siden av rettsoppgjøret tar for seg jødene, sigøynerne og taternes marginale plass i den norske etterkrigstidens fokus på folkemord og overgrep under den andre verdenskrig, og mulige grunner til at disse gruppene ble fortiet. For de homofiles del settes søkelyset på både tysk og norsk historie.
De fleste nasjoner har sine nasjonale traumer som er blitt fortrengt og fortiet, så også for Norges del, både med hensyn til mellomkrigstiden, den andre verdenskrig og fortielse og diskriminering i etterkrigstiden.
