Globaliseringsprosessens kapitalekspansjon, som krysser alle sivile og nasjonale grenser og bryter ned all suverenitet på sin ferd, har skapt nye utfordringer for såvel det enkelte individ som for nasjonalstaten og for verdenssamfunnet. Zygmunt Bauman peker i sin banebrytende analyse fra 1998 på de menneskelige konsekvenser av globaliseringen, et tema som ikke er blitt mindre aktuelt på 2000-tallet. Baumann, som regnes som en av vår tids aller fremste samfunnsdiagnostikere, påviser her at det store skillet i dag går mellom dem som tilhører de nye kapitalistiske maktelitene - de som i likhet med pengemakten de representerer er mobile og ikke bundet av det enkelte lands grenser - og de som på den annen side blir sittende igjen, de stedbundne. En av Baumans teser er at den første gruppens frihet forutsetter den andre gruppens ufrihet, og slik er selve grunnlaget for det meningsbærende i samfunnet truet, hevder han. Samtidig har Bauman et positivt budskap: Med sitt skjerpede blikk for det medmenneskelige henleder han oppmerksomheten på verdien og betydningen av å være forankret i et dypere og mer gjensidig meningsfelleskap hvor frihet fra også betyr ansvar for andre. Slik antyder han også hva en politisk fornyelse bør bygge på dersom vi ønsker å skape et samfunn med et mer menneskelig ansikt.
