All verdens ulykker
Jeg løp så raskt jeg kunne, uten tanke på at denne innberetningen skulle skrives, langsmed perrong seksten på Oslo sentralsjon, i morgengryet den 28.mai 2005. Ved en av dørene til flytoget sto en konduktør og så seg om. Jeg løp, med en koffert slingrende bak meg, veivet med hånden og ropte at konduktøren måtte holde tilbake toget, noe som førte til at hun i stedet vinket til lokføreren og gikk på. Men idet døren lukket sg kastet jeg meg frem og fikk presset kofferten inn mellom dør og karm. Hvesende presset jeg meg etter, røsket kofferten løs, fant en ledig plass i bagasjerommet og satte fofferten fra meg. Jeg rettet meg andpusten opp og så inn på en kupé med misbilligende ansikter, og én ledig plass. Ta deg sammen, tenkte jeg. Dette er ikke krøtterfrakten til Auschwitz. Du skal gi av gårde over skyene, drikke gin og tonic og nyte det, selv om du ikke liker å fly, og senere, etter ankomst, skal du bli kjørt til et førsteklasses hotell. Så, ingen sure miner. Jeg tørket svetten, satte meg i det eneste ledige setet, pustet ut og så til siden, på et ungt, pregløst kvinneansikt omkranset av lyst, krøllete hår. Jeg smilte til kvinnen. Hun så på meg med en bebreidende mine, hvorfor visste jeg ikke, men så skjønte jeg det. Jeg hadde vært på byen til langt på natt. Det var fint mens det sto på, men for den unge kvinnen var det nok ikke noen prins på hvit ganger som hadde dumpet ned i setet ved siden av. Jeg snudde meg vekk. På den andre siden av midtgangen satt en blekfet mann med laptop i fanget og en pekefinger stukket opp i nesen. Han nøyde seg ikke med å pelle, men støtte fingeren så langt opp at jeg fikk brekninger. Jeg svelget, la hodet tilbake, stirret i taket og tenkte:
Halleluja, broder. Du er på vei.
