Hvillken statform er best? Hvordan skal man avgjøre når fellesskapet er på sitt mest velfungerende, eller når samfunnet har funnet den optimale formen for enhet og samhold?
Aristoteles Politikk, som her foreligger i sin helhet og for føste gang på norsk, er et grunnlegende verk innen politisk filosofi og kanskje det eldste studie i sammenlignende politikk. Tittelen betyr "det som angår bystaten (polis)". Verket kan leses som en polemikk mot Platons Staten; der Platon gjerne former sine modeller til organiseringen av bystaten utfra et idealt grunnlag, baserer Aristoteles seg på empiriske studier med utgangspunkt i en erfaringbase hentet fra mer enn 150 greske bystater. Statene organiserer han i seks ulike kategorier, med utgangspunkt i hvor mange som styrer og kvaliteten på styresettet.
Begrepet Demokrati tilhører en av disse kategoriene og betyr et styresett der mange eller et flertall styrer uten hensyn til alles beste, altså pøbelvelde eller flertallsdiktatur. Aristoteles kaller et flertallsstyre som tar hensyn til alle for "Politi".
Så selv om begrepene kan synes identiske med dagens språkbruk, er Aristoteles politisk filosofi svært forskjellig fra den som råder grunnen i dagens vestlige samfunn. Mens individet og individets frihet er dagens politiske mål og samfunnets utgangspunkt, er det like innlysende for Aristoteles at det er samfunnet som kommer først, at individet er hjelpeløst uten et velfungerende samfunn. Likevel, eller nettopp derfor, er lesningen av Aristoteles Poltikk et fundamental grep for å forstå dagens og tidligere tiders politiske virkeligheter.
For, sier Aristoteles, mennesket er på sitt beste som samfunnsvesen og på sitt verste som individ løsrevet fra allmenne forpliktelser. Når mennesket fristiller seg fra sine samfunnsforpliktelser er det intet levende vesen som overgår mennesket i grådighet, vellystighet og grusomhet.
