Ved frigjøringen i mai 1945 fikk det norske folk endelig svaret på noe mange hadde grunnet på: Hvem var sjefen for hjemmestyrkene? Hva het lederen for de 40 000 nikkerskledde soldatene i den militære motstandsbevegelsen, Milorg?
Svaret var Jens Chr. Hauge, som raskt ble en offentlig skikkelse, ikke minst etter at han ble utnevnt til forsvarsminister høsten 1945 - bare 30 år gammel og tidenes yngste. Han ble værende i denne stillingen i seks år, men gikk av da Einar Gerhardsen overlot statsministerposten til Oscar Torp i 1951. Etter et kort mellomspill som justisminister trådte han ut av rikspolitikken for godt i 1955. Hauge fortsatte imidlertid å gjøre sin innflytelse gjeldende - åpent eller i det skjulte. I tillegg til å lede en rekke offentlige råd, komiteer og utvalg var han en markant energi- og industripolitisk aktør, blant annet som den første styreformann i Statoil. I 1995 fikk han Borgerdådsmedaljen, landets høyeste sivile utmerkelse. Jens Chr. Hauge døde i 2006, 91 år gammel.
I denne monumentale biografien kommer vi for første gang tett inn på en av de virkelig store "nasjonale strategene" i det 20. århundres Norge, både personlig og politisk. Hauge skydde medienes søkelys og var i mange sammenhenger omstridt. Hvordan forvaltet han oppgaven som hjemmefrontleder? Hvilken innflytelse hadde han på beslutningen om å melde Norge inn i NATO? Hva var hans rolle i overvåkningen av kommunistene og oppbyggingen av en hemmelig norsk okkupasjonsberedskap (stay behind) under den kalde krigen? Hvor nære var hans bånd til Israel? Hvilken plass hadde han i Arbeiderpartiets uformelle makthierarki etter at han trakk seg ut av politikken?
