Forlaget skriver om denne boka:
Jeg ligger i senga og ser inn i mørket og alt er svart og så blir det grått, for det er måne ute. Havet hører jeg ikke. Det er frossent som alt annet er frossent og stille. Jeg tror ikke jeg drømmer lenger. Det banker. Det er derfor jeg er våken, jeg husker det nå. Jeg venter og det banker og jeg står opp fra dyna som endelig er blitt varm og går over det kalde golvet i nattkjolen mot der jeg veit døra er. Det banker igjen. Det er ikke døra, det er vinduet. Jeg snur meg og ser en skygge bevege seg mot månene foran rutene. Det er Jesper. Jeg veit det er Jesper.
Per Petterson har skrevet en roman om søskenkjærlighet, ført i pennen av en 60-årig kvinne som ser tilbake på sin barndom og oppvekst på 30- og 40-tallet i en småby på nordkysten av Danmark.
Hovedpersonen i Til Sibir er født i 1926 og vokser opp i en liten by helt i nord i Danmark.
Vi følger henne fra hun er lita jente og fram til årene etter 2.verdenskrig. Fra hjembyen, via Stockholm og til hun ender opp i et støvfylt etterkrigs-Oslo. Hun er forsiktig med å knytte seg til andre mennesker enn broren Jesper. Med ham opplever hun ting sammen med og lærer seg selv å kjenne igjennom.
Boka er også et portrett av en familie i oppløsning. Bestefaren henger seg i fjøset. Faren pantsetter verkstedet sitt fordi han trenger et lån. Den gir et kostelig bilde av en småby og menneskene der. Du møter storfolk og småfolk. Fiskere og bønder. Og ikke minst en full baron.
Dette er Per Petterson på sitt beste, med sine særegne, fortettede og avgrunnsdype setninger, samtidig som han viser seg som en epiker av rang.
Når du åpner Til Sibir kjenner du lydene og luktene knyttet til urolige år da alt var mulig og alt kunne skje. Og du føler den kalde, sibirske vinden, den som blåser gjennom sjelen til den som velger å forbli trofast mot sitt barndoms hjerte, koste hva det koste vil.
