Forlaget skriver om denne boka:
Kemal er en ung mann fra en meget pen Istanbul-familie.
Han er forlovet med en passende ung kvinne, Sibel. Kemals problem er at han har falt hodestups for den unge, naive, men vakre Füsun, en fjern slektning fra den fattige delen av famililen. Hvordan skal han løse et så delikat problem?
Vi befinner oss i Istanbul midt i 1970-årene. Ideer om vestlige måter å leve på blander seg med de mer tradisjonelle og muslimske. Kan en kvinne som har vært sammen med en mann, fortsatt være en attraktiv ektefelle for en annen? Kan man gifte seg med en, men elske en annen?
I Orhan Pamuks store og lidenskapelige kjærlighetsroman lar han Kemal gruble i årevis over kjærlighetens vesen, og synke dypt ned i denne nesten selvutslettende besettelsen. Underveis forandrer Kemal seg til en samler av minner om den elskede, han arkiverer alt fra porselensfigurer til mange tusen sigarettsneiper. Romanen forandrer seg umerkelig til en tekst om et levende museum som Kemal etablerer.
Pamuk hadde ikke vært den forfatteren han er, dersom han ikke også her hadde fortalt byen Istanbuls historie gjennom de siste førti årene, også den formidlet med stor kjærlighet. Og tro mot sin egen idé om romaner og virkelighet, dukker det på lekent vis opp en Orhan Pamuk mot slutten av romanen ...
