«Beretningen om Jesu fødsel er det vakreste som er skrevet,» sa den svenske dikteren Pär Lagerkvist i en samtale med Jakob Weidemann en sen nattetime i Roma.
Juleevangeliet er et kulturelt felleseie - man behøver ikke å ha en tro for å verdsette styrken og skjønnheten i beretningen. Den enkelte har frihet til å lese den på sin måte, og selv kirken rommer et mangfold av tolkninger. Det kan bli sentimentalt kliss. Det kan bli så vakkert at man glemmer de brutale realitetene. Derfor er fortellingen så viktig. Den minner oss om at også Jesus ble født med smerte: en mor med veer og blod og melkespreng, en far som forstod at barnet var truet, og et barn som skulle bli et motsigelsens tegn. Det er kanskje nettopp spenningen mellom skjønnhet og brutal realisme som gjør at fortellingen fremdeles fascinerer og vekker undring.
Notto Thelles betraktning er inspirert av denne dobbeltheten: idyllen og realismen, historiske realiteter og undringens videre fabulering. «Tenk om det er sant!»
