Forlaget skriver om denne boka:
Édouard Levé (1965-2007) var ikke bare forfatter, men også fotograf - en mangefasettert kunstner i tradisjonen fra konseptkunsten og dypt påvirket av Oulipo-kretsens arbeid.
«Som tenåring trodde jeg at Livet bruksanvisning ville helpe meg med å leve, og Selvmord bruksanvisning med å dø. Jeg har tilbrakt tre år og tre måneder i utlandet. En av vennene mine finner nytelse i å bedra. Jeg glemmer det jeg ikke liker. Jeg har kanskje, uten å vite det snakket med en som har tatt livet av noen, Jeg kikker alltid inn i blindgater. Det som kommer på slutten av livet, skremmer meg ikke. Jeg hører egentlig ikke etter når noen snakker til meg. Da jeg var to år gammel, snakket jeg med Salvador Dali. Det ville tatt lenger tid å beskrive livet mitt i detalj enn å leve det. Fødselsdatoen som står på ID-kortet mitt, er feil. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver. Jeg bevarer roen under gjenforeninger. Jeg har ingenting imot nyttårsaften. Femten år gammel var jeg midt i livet, uansett hvor gammel jeg måtte bli. Jeg tror det finnes et liv etter livet, men ikke en død etter døden. Jeg spør ikke om man elsker meg. Jeg vil bare én gang kunne si det uten å lyve: «Jeg dør.» Den beste dagen i livet mitt har kanskje allerede vært.»
I Selvportrett fra 2005 skildrer han seg selv gjennom en serie påstander og faktaopplysninger, tilsynelatende uten innbyrdes orden eller verdihierarki.
Romanen foregriper det sene 00-tallets «bekjennelseslitteratur», men unngår selvbiografens tilbakeskuende, fortolkende blikk, og dermed også hovedgrunnen til at selvbiografien - og den selvbiografiske romanen - er en så forræderisk sjanger.
