Forlaget skriver om denne boka:
Skal man forstå hva som foregikk i det offentlige ordskiftet i Norge i første halvdel av det 20. århundret, er forfatteren, teologen, egyptologen, oversetteren og språkviteren Marta Steinsvik (1877-1950) ikke til å komme forbi. Steinsvik var en av mellomkrigstidens mest betydelige dissidenter. Hun så på sine mange aksjoner som moralske handlinger mot urett i samtiden, og hadde stor tiltro til egen intuisjon og samvittighet. Biografien om henne tegner et bilde av hundre år i norsk kultur- og åndshistorie. Den utspiller seg på slutten av en periode der mannen hadde forrang som mønstermenneske. Marta Steinsvik godtok ikke en slik virkelighetsoppfatning, og argumenterte mot Kirkens tro på at kvinner skulle være underordnet i skapelsesordningen.
Gjennom rettssaker, i skrift og tale utfordret hun mannskulturen hun opplevde at hersket i psykiatrien og medisinen, i retts- og fengselsvesen og i skolesystem. I 1921 talte hun som første norske kvinne fra prekestolen under en gudstjeneste. Hennes teologiske argumenter ble brukt av dem som stemte for å åpne presteembetet for kvinner i 1938. Hun refset mishandlingen av landssvikfanger, psykiatriens selvrettferdighet og dyremishandling. Biografien fører Marta Steinsvik også gjennom okkulte strømninger i tiden. En ulykkelig kjærlighet til Rudolf Steiner bidro til at hun i 1910 ble tvangsinnlagt på Gaustad Asyl og diagnostisert av overlege Johan Scharffenberg som kronisk sinnssyk. Hendelsen fikk henne senere til å utforske sin samtids foståelse av sinssykdom.