I denne boken kutter Nietzsche båndene til romantikken og til dem som inspirerte ham mest i de tidligere årene, Wagner og Schopenhauer.
Menneskelig, altfor menneskelig er skrevet i opplysningstidens ånd. I stedet for å videreføre Schopenhauers metafysikk vil Nietzsche bevege seg i retning vitenskapens fornuft: «Det finnes ingen evige kjensgjerninger, slik som det heller ikke finnes noen absolutte sannheter.»
Menneskelig, altfor menneskelig er et vendepunkt og et frampek mot senere verker, særlig Slik talte Zarathustra, i og med at Nietzsche her sår kimen til «Den frie ånd». Den frie ånd er den som får «lov til å leve i forsøket og å stille seg til disposisjon for det eventyrlige».
Det er også her Nietzsche begynner å finne den aforistiske formen, som er så karakteristisk for hans senere bøker. Stilen varierer fra mytologisk metaforikk til mer prosaiske passasjer. Her finnes også en lyrisk form, slik man kjenner den fra Den muntre vitenskapen.