Claude-Adrien Helvetius (1715-71) var 1700-tallets kanskje mest berømte og omdiskuterte filosof. Hans bok
De l'esprit ("Om ånden") fra 1758 skapte skandale og ble fordømt av de fleste offentlige instanser. I dag er han nærmest glemt, blant annet fordi han aldri fikk noen plass i filosofenes kanon.
Gjennom å analysere Helvetius' filosofi viser Schaanning hvordan opplysningstidens debatter om vitenskap, religion, erkjennelse, moral, oppdragelse, samfunnssyn og politikk.
Særlig betoner han hvordan det han kaller "lykkens politikk" - prosjektet om å gjøre flest mulig mennesker i et samfunn lykkelige - også innebærer en "smertens politikk": For å sørge for at de mange trives og har det godt, påfører man noen tilsiktet smerte. I vår tid er denne smerten noe man helst ikke snakker om. I stedet skjules den bak uttrykk som "rettsfølelse og "kriminalomsorg". Da kan det være befriende å gå tilbake til en tid da man i større grad fikk rene ord for pengene. Et slikt idéhistorisk grep kan kanskje gi større klarhet i de filosofiske og historiske premissene som vår strafferett bygger på.
Lykkens politikk er den første analysen av Helvetius' filosofi på norsk, og den eneste internasjonalt som undersøker forholdet mellom menneskesyn og rettsfilosofi hos Helvetius. Samtidig inneholder boken en bred framstilling av fransk opplysningstid, med sentrale figurer som Diderot, d'Alembert, Voltaire, Montesquieu, La Mettrie og Rousseau.