Alle vet hva skam er. Hver gang vi har befunnet oss på feil plass til feil tid, blitt iakttatt mens vi har trodd vi har vært alene, misforstått en sosial kode eller sveket noen, har vi kommet i berøring med denne sammensatte følelsen av utsatthet og begrensning, av å miste seg selv. I de skandinaviske samtidslitteraturene har skammen blitt et stadig vanligere tema, og samtidig har skamløsheten som litterær tilnærming blitt stadig oftere brukt som frigjøringsstrategi. I Og de skjønte at de var nakne tar kritiker og fotograf Kari Løvaas for seg dette fenomenet: I de fjorten kapitlene leser hun blant andre Hanne Ørstavik, Kristian Lundberg, Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Marje-Liisa Vartio. Med utgangspunkt i personlige erfaringer og i samtale med poeter og filosofer som Celan, Dickinson, Weil, Lévinas, Sartre og Agamben nærmer hun seg temaet med tanken om at skammen kanskje ikke bare er et hinder, men at den også rommer kunnskaper det er nødvendig å ta vare på. Skammen er et eksistensielt og mellommenneskelig grunnvilkår, en slags sensitivitet der vår evne til å oppfatte og tolke andre kommer til syne eller gjøres til skamme.