Sjur sender sky blikk til de andre og hvisker: – Det var noen
på loftet. Noe hvitt som flagret. Så mest ut som et spøkelse.
– Du tuller nå? sier Per.
– Det virket som om det var noen på det rommet der jeg gjemte
meg, også, noen som kilte meg under beina! sier Sine-Lill.
– Faktisk fikk jeg liksom en iskald pust i trynet! innrømmer Per.
– At dere tør bo her, mumler Karla.
De går inn på kjøkkenet. Det klirrer i glass og tappes vann og
smeller i kjøleskapsdøra. De snakker oppspilt om spøkelset,
med ord som trevler meg opp til ingenting. Her blir jeg ikke
funnet, snarere utradert. Jeg smutter inn i garderobeskapet og
finner meg en tettknappet jakke som kan holde meg sammen.
Noe spøkelse vil jeg ikke være.
Mer enn bare luft er en allalderbok, en spøkelseshistorie, som ikke er noen spøkelseshistorie likevel. Hvem er han da, denne navnløse, usynlige, som kjemper for å få være med blant dem som leker og trener og har det gøy? Han melder seg og sender tegn, han innsmigrer seg, erter og skremmer. Men hvor lenge kan han holde ut å være så alene i verden? Han vil ikke være noe spøkelse, og ikke fantasivenn, da heller en detektiv med et viktig oppdrag: finne ut hvordan det hele henger sammen, liv og død, fortid og fremtid, så mye som står på spill, for ham selv og for andre.
