Thea ser døde mennesker på T-banen. Det er hun vant til. Noen ganger slår hun av en prat med dem, om hun er i det rette humøret. Hun gjør ikke noe vesen ut av at hun ser dauinger. Det er som det er. Men en dag dør noen hun kjenner, og dukker opp på T-banen straks etter. Samtidig begynner noe å røre seg i Thea. Noe som vil ut. Thea skjønner etter hvert at det er noe spesielt med de døde som havner på T-banen – og at hun må finne forklaringen på hvorfor akkurat disse dauingene havner der. Greier hun ikke det, vil flere dø. Mange flere.
”Da jeg tenkte den tanken, skjønte jeg det. Det i meg som vokser. Jeg er Thea2. Thea opphøyd i andre. Thea ganget med seg selv, eller ganget med noe jeg ikke riktig vet hva er. Hvem er. Det er noen i meg som vokser og vil ut av mørket der inne og bli fri.”
