Forlaget skriver om denne boka:
Det har tatt oss nesten fire tusen år. Men så skjer det plutselig: For første gang kommer en fullverdig norsk oversettelse av verdens første "bok": Gilgamesh er startstreken for både litteratur- og religionshistorien. Verket er nå oversatt fra originalspråket akkadisk av professor Jens Braarvig, og gjendiktet i samarbeid med Tor Åge Bringsværd. I samme bind kommer også syndeflodsmyten om Atrahasis, den babylonske Noah, mannen som overlevde den store flommen.
Gilgamesh-eposet er historiens første sammenhengende diktverk som skildrer den individuelle skjebne. For første gang i historien hører vi her et enkeltmenneskes stemme. Vi møter hans konflikter og lidelser, hans kamplyst og glede, men også hans sorg over sin døde venn. Da er ikke veien lang til religion og lengsel etter udødelighet, sier Jens Braarvig, og fortsetter:
- Ofte har man gått tilbake til den greske kulturen for å finne diktningens røtter: "Tragediens fødsel" som Nietzsche så vakkert kaller det. Men rundt forrige århundreskifte klarte forskerne å tyde disse underlige kråketærne som man hadde funnet på ulike leirtavler fra Mesopotamia. Dermed vokste Gilgamesh frem fra kileskrifttegnene som en fortelling. En fortelling som viste at lenge før den storartede greske litteratur fantes det store fortellinger om menneskets heltemot, om dets død og tragedie, dets lengsel etter udødelighet.
- Er Gilgamesh-eposet verdens eldste bok?
- Ja, rent bortsett fra at det ikke er noen bok. Det er en bunke med leirtavler, det var dette de skrev på, med den såkalte kileskriften, som er verdens første skrift. Den ble til 3000 år før Kristus. Gjennom tydningen av kileskriften for bare drøye hundre år siden, ble man kjent med en tre tusen år gammel mesopotamisk kulturtradisjon som man tidligere bare kjente fra greske kilder og fra Det gamle testamentet.
Mesopotamia: den første høykulturen
- Hvor er vi i verden? I dagens Irak?
- Ja, Mesopotamia var Landet mellom elvene Eufrat og Tigris. Her ble jordbruket til, og med det fulgte en økonomi og et bysamfunn med stor administrativ kompleksitet. Den mesopotamiske kulturen er den første høykulturen, samtidig med det gamle Egypt. Men de mesopotamiske kulturene hadde større betydning også utenfor sitt eget land. Kileskriften ble brukt til å skrive en rekke språk i området, og på den måten påvirket Landet mellom elvene de omkringliggende kulturene, både når det gjaldt skrift, men også teknologi og ikke minst religion.
- Gilgamesh var konge i byen Uruk i det sørlige Mesopotamia. Er det riktig at han var en historisk person som levde omkring 2600 f.Kr?
- Man pleier å godta som et historisk faktum at det fantes en mektig og modig konge som ga opphav til denne helteskikkelsen. Gilgamesh' navn finnes sitert dokumentert i skrift langt tilbake på 2000-tallet, som en helteskikkelse, en halvguddom. Man påkalte hans ånd som beskytter av bygninger.
- Gilgamesh får en venn, Endiku, de to vennene finner på mange ville heltegjerninger, men vennen dør en uskyldig død. Gilgamesh savner vennen dypt, og oppsøker Utnapishtim, den mann vi senere kjenner som Noah, for å spørre ham ut om udødeligheten. Gilgamesh kan ikke leve med tanken på at han aldri skal få se sin venn igjen. Men han må erkjenne at døden er endelig. Er det en oppsummering?
- Det bygges opp en veldig spenning i dette dramaet. Enkidu sendes av gudene til Gilgamesh for å stoppe ham, for Gilgamesh er jo umettelig når det gjelder både strid og kamp, og kjærlighet. I en viss forstand er jo Gilgamesh og Enkidu en og samme person. Dette er tvillingmotivet, Gilgamesh er den sterke delen, Enkidu er den som må lide. Du finner det igjen i det greske motivet Castur og Pollux, og i stjernetegnet Gemini, tvillingene der den ene er udødelig og den andre er dødelig. Dette er jo et grunnleggende motiv i menneskelivet, at vi på den ene siden er udødelige og strålende, samtidig som en del av oss er svært elendig, noe vi holder for oss selv. Som enkeltpersoner er vi tvillinger, vi har en mørk side og en lys side. Vi bygger vårt liv i dualiteter, Enkidu og Gilgamesh-dualiteten er en dualitet som taler til oss på mange plan. De er først fiender, så finner de hverandre. Og når de finner hverandre, så dør den ene.
Møtet med døden skaper den religiøse spekulasjon
- Og dermed oppstår den religiøse lengsel?
- Det er møtet med døden som skaper den religiøse spekulasjon. Den unge Gilgamesh er jo bare opptatt av striden og kampen. Men i møtet med døden, i møtet med det andre, da mister han selv. Idet tragedien kommer inn i hans liv, da oppstår tenkningen. For tenkning skapes ikke så mye av menneskets handlinger som av menneskets kontemplasjon. Når Enkidu dør, kler Gilgamesh seg i støvete klær, går ut i ensomheten og forholder seg til et mytisk landskap, slik mennesket forholder seg i sin egen individuasjon, som Jung kaller dette å bli seg selv: Som ungt menneske tror du at du skal erobre altet. Så møter du liver i sin tragedie. Og du overlever dette. Men det å møte dette andre i livet, det er å møte sin tvilling! Det er først når mennesket blir sin egen tvilling, sin mørke side, at det blir helt. Gilgamesh vinner sin ytre kamp, men dette ender i tragedien. Da går han over til sin indre kamp.
- Hva søker han etter i ødemarken?
- Gilgamesh går ut i ensomheten, for å finne seg selv, og finne sitt indre - nemlig: sitt evige liv. Gilgamesh søker den guddommelige verden, og han søker den person som av gudene er tildelt det evige liv: nemlig Utnapishtim, han som har overlevd den store floden. Men veiene gjennom dette mytiske landskap er full av prøvelser, han kjemper med drager og halvguddommer, møter vesener som ikke umiddelbart tilhører det trygge liv, han drar gjennom kulde, gjennom varme, han krysser havet og kommer, forvandlet, til det mytiske landet på det andre siden, landet der Utnapishtim bor.
- Der faller alt på plass for ham, der finner han udødelighetens kilde?
- Jeg skal ikke røpe slutten, men det lover ikke godt når Gilgamesh bare sovner, utslitt av reisen, når han ankommer Utnapishtims hus.
Den eldste syndeflodsmyten
- Noah. Atrahasis. Utnapishtim. Alle tre er ulike navn på samme skikkelse, han som overlevde den store floden om bord på arken, sammen med sin familie og alle dyrene. Hvorfor sendte gudene syndefloden i den akkadiske mytologien?
- Vi mennesker har en bevissthet om at ulykker kan skje, og disse projiserer vi både fremover og bakover i tid. Dette finner man i alle religioner og myter. Syndeflodsmyten er en av de store kulturelle projeksjoner av ulykker i fortiden. Gudene skapte jo menneskene som slaver for å arbeide for seg, så de selv kunne få fred og ro. Dette berettes det om i Atrahasis, som handler både om skapelsen av menneskene og om den store flommen. I Atrahasis skaper gudene menneskene ved å drepe en gud, og blander liket av guden i leire. Derfor er menneskene blanding av materie og guddommelighet. Men guden Enlil får det for seg at menneskene er blitt altfor mange i antall. Og han nøyer seg ikke bare med å sende en pest. Han vil utslette menneskeheten ved en vannflom.
- Hva var Atrahasis' kvalifikasjoner for å bli reddet?
- Atrahasis har en god venn blant gudene, og denne guden, Enki, varsler ham om hva som er i gjære. Atrahasis bygger sin båt, og ved list og lempe klarer han å unngå at andre får nyss om det. Regnet kommer, vannet stiger, alt liv drukner, men båten flyter, og når vannet synker blir Atrahasis opphavet til resten av menneskeslekten. Atrahasis overlever fordi han var intelligent og slu. Her rygger vi ofte tilbeke over etikken; det er de slu og kloke som vinner, ikke den uskyldige og flinke. Dette foregriper de greske epos, hvor det er styrken og æren - og ofte sluheten, som gjelder. Tenk bare på luringen Odyssevs, som alltid klarte seg unna alle farer. Atrahasis betyr den hvis klokskap og sluhet er overmåte stor.
- Ble Gilgamesh og Atrahasis brukt i kultisk sammenheng i det babylonske riket?
- Det vet vi ikke. Forskjellen på kult og underholdning og teater var jo ikke skarpt adskilt i arkaiske samfunn. Fest var kult, fest var religion. I dag er de blitt motsetninger. Det er jo eiendommelig.
Jens Braarvig er professor i religionshistorie. Han arbeider med flere religiøse tradisjoner, blant dem indiske religioner, buddhismen, mesopotamisk religion og gresk religion, med hovedvekt på disse tradisjonenes religiøse litteratur og språk. Blant hans arbeider finnes både religionsteoretiske publikasjoner, samt mer populære arbeider om mytologi og arkaiske religioner.
Jens Braarvig er her intervjuet av Alf van der Hagen.
