Kulturfond
. - I første halvdel av 1900-tallet fikk kvinner flest status som husmødre så snart de giftet seg, men det betød ikke at de lot seg begrense til et liv innenfor husets fire vegger. I hele Norge fantes det mange kvinneforeninger der husmødrene gjennom frivillig innsats kunne være med å bygge samfunnet rundt seg. Forfatter Iselin Theien følger husmødrene i en kvinneforening på Simensbråten i Oslo, og forteller deres historie gjennom 80 år. I sitt forsamlingshus i Fiolveien skapte kvinnene et hjem for hele nabolaget, med helsestasjon for småbarn, bibliotek, eldreomsorg, juletrefester, musikk og teater. Damene i Fiolveien rommer også en historie om husmortidens vekst og fall. Det er en fortelling om lange arbeidsdager og drømmen om ferie, om klesvask og matlaging, suppeblokker og plastgardiner. Husmorens epoke gikk mot slutten rundt 1970, men i boken trer hun frem fra skyggene og inntar plassen som en viktig historisk aktør.
Husmoren var i løpet av siste halvdel av 1800-tallet og et stykke inn i etterkrigstiden sentral i moderniseringen av det norske samfunnet. Mannen hadde forsørgeransvaret, men kvinnene hadde som oppgave å skape et trygt og godt hjem for familien. Den hjemmeværende kvinnens rolle ble på den måten ansett som viktig for den nasjonale økonomien, og både konservative og sosialdemokrater holdt husmoren frem som ideal. Oppigjennom denne perioden dannet husmødrene en rekke foreninger og organisasjoner. En av disse var Simensbråten kvinneforening. Historiker Iselin Theien har dykket ned i foreningens arkiv. Omdreiningspunktet var huset i Fiolveien 4. I boken tegner Theien et bilde av felleskapet blant foreningens medlemmer, og forteller hvordan kvinnene drevet av sitt engasjement bidro til styrking av en rekke tilbud i lokalsamfunnet. Omtalen er utarbeidet av BS.
