Kalenderen viser 1945, og folk øyner håp om at krigen går inn i sluttfasen. Men selv om det blir fred, betyr ikke det at livet vil bli som før ? heller ikke for familien Henriksen. De har opplevd ting de aldri kan glemme. De har møtt mennesker de alltid vil huske. De er en familie som er merket av krigen. Da Rakel vendte seg mot dem igjen, var hun mørk i blikket. ? Tro meg, i Auschwitz var det mye verre. De drepte hundrevis, kanskje tusenvis hver eneste dag. Den svarte, fete røyken fra ovnene lå tungt over oss døgnet rundt. Hilde og Margit så på hverandre, men sa ingen ting. De hadde vondt for å tro det. Ingen leirer kunne være så grusomme som det hun fortalte. Det var rett og slett ikke mulig.