Mens
Etikken regnes som Spinozas hovedverk, kan det samme med like stor rett sies om
Teologisk-politisk avhandling og
Politisk avhandling. For det er her Spinoza gjennomfører grovarbeidet i hans konfrontasjon med samtidens religiøse oppfatninger og religiøs organisering Ved å insistere på at fortolkning av hellige skrifter måtte holdes strengt adskilt fra spørsmålet om påstandenes sannhetsgehalt, bidro han til å grunnlegge den vitenskapelige bibelkritikken. Store deler av
Teologisk-politisk avhandlinger da også viet detaljert drøftelse av bibelsteder i det gamle og nye testamente.
Teologisk-politisk avhandling ble en av datidens «bestselgere». Fordømt som en bok «skapt i helvete» umiddelbart etter utgivelsen, viser historikeren Jonathan Israel at ingen annen teologi- og samfunnskritisk bok finnes i så mange av datidens biblioteker. Spinozas statsvitenskapelige hovedpoeng er at det er meningsløst for myndighetene å prøve å bestemme hva folk skal mene om religion. Boka er således historisk sett ett av de tidligste innspillene til støtte for ytringsfriheten. Ikke fordi sensur er «feil» i forhold til en gitt moralsk målestokk, men fordi det er fåfengt. Det man ikke har makt til å gjøre, bør man heller ikke prøve på.
Derimot bør staten støtte en allmenn religion som mer eller mindre er sammenfallende med «alminnelig folkeskikk»: Man skal opptre rettferdig og med generøsitet overfor andre mennesker Men spørsmålet om Guds natur og andre filosofiske problemstillinger bør en slik sann religion ikke ta stilling til.
De to avhandlingene er i denne oversettelsen søkt plassert i sin historiefilosofiske sammenheng ved at bidrag fra en rekke kommentatorer er inkludert som fotnoter. Oversettelsen er supplert med en beskrivelse av Spinozas politiske og teologiske posisjon i hans hollandske samtid, trekk fra filosofens virkningshistorie fra 1700-tallet og av og til 1900-tallet. og med en gjennomgang av en del av utfordringene i oversettelsen fra latin.
OVERSATT FRA LATIN AV RAGNAR NÆSS OG MARIUS MIDDELTHON
