17. mai var en liten fristund, men tiden etterpå blir en utfordring for dem alle. De vet hvilken vei det går nå. Ungene også. Det kan ingen gjøre noe med. Selv kan hun kjenne på en ensomhet. Meyer blir på et vis borte for henne enda han er der. Og hun skjenner på seg selv for å tenke slik. Hun skulle heller være takknemlig for den tiden de ennå har. Magnhild har født barnet, og hun kjenner en utrolig følelse av lykke da hun ser på det lille ansiktet. Hun er så glad i sønnen allerede. Morskjærlighet.
