"Navnet mitt er arabisk og betyr «drøm». Broren min kunne ikke vite det da han foreslo at jeg skulle hete Ahlam, men jeg begynte å drømme allerede som liten jente. Om å reise til Europa. Om å være fri." Mange kjenner allerede Shirog, jenta med den vanskelige oppveksten som til slutt blomstret som Isabel. Men historien til hennes mor Ahlam har vært ukjent for de fleste. Ahlam var datteren av en perser, men visste ikke hvem hennes riktige foreldre var før hun var tolv år. Hun hadde en forferdelig barndom og ungdomstid i Irak, ble tvangsgiftet og behandlet forferdelig av familien. 13. desember 1993 rømmer hun til Norge, og kommer til et mørkt og iskaldt Stavanger sammen med datteren Shehed, og med Isabel i magen. Det skal bli alt annet enn det hun hadde sett for seg, og det ender med at Barnevernet tar omsorgen for begge døtrene og som må vokse opp i fosterhjem. Hele tenåringstida mister de, og Isabel utvikler et sterkt sinne mot sin egen mor og situasjonen hun og andre familiemedlemmer har satt barna i. Mange år etterpå skriver de sin felles historie, men fra to ulike ståsted. Denne fortellingen skildrer en mors sorg, en datters hat, og en følelsesladd forsoning som viser at nesten alt kan tilgis.
"Navnet mitt er arabisk og betyr «drøm». Broren min kunne ikke vite det da han foreslo at jeg skulle hete Ahlam, men jeg begynte å drømme allerede som liten jente. Om å reise til Europa. Om å være fri." Mange kjenner allerede Shirog, jenta med den vanskelige oppveksten som til slutt blomstret som Isabel. Men historien til hennes mor Ahlam har vært ukjent for de fleste. Ahlam var datteren av en perser, men visste ikke hvem hennes riktige foreldre var før hun var tolv år. Hun hadde en forferdelig barndom og ungdomstid i Irak, ble tvangsgiftet og behandlet forferdelig av familien. 13. desember 1993 rømmer hun til Norge, og kommer til et mørkt og iskaldt Stavanger sammen med datteren Shehed, og med Isabel i magen. Det skal bli alt annet enn det hun hadde sett for seg, og det ender med at Barnevernet tar omsorgen for begge døtrene og som må vokse opp i fosterhjem. Hele tenåringstida mister de, og Isabel utvikler et sterkt sinne mot sin egen mor og situasjonen hun og andre familiemedlemmer har satt barna i. Mange år etterpå skriver de sin felles historie, men fra to ulike ståsted. Denne fortellingen skildrer en mors sorg, en datters hat, og en følelsesladd forsoning som viser at nesten alt kan tilgis.
