Mamma handler om en mor og en sønn, som bare har hverandre. De strever med å finne en harmonisk måte å leve livene sine på, men elsker hverandre mer enn noe annet. Diana er 46 år, men kler seg yngre, og kaller seg Die. Hennes sønn Steve er 15 år, og har ADHD. Når Die tar Steve ut av institusjonen som er på nippet til å sende ham videre til ungdomsanstalt, blir de helt alene om å få tilværelsen til å gå opp. Steve er eksplosiv, i sitt uttrykk for både kjærlighet og sinne, mens Die er sta, stolt og sårbar. Når deres nabo Kyla, en tidligere lærerinne som nå er tilbaketrukket husmor, kommer inn i livene til Die og Steve, oppstår en treenighet som driver historien til det uforutsigbare. Når skal Steve vokse opp, og hvordan? Og hvem er Mamma?
Regissør Xavier Dolan går under kjælenavnet ’filmens Mozart’ av en grunn. Den 25-årige filmskaperen har laget fem spillefilmer, og fra debuten med I Killed My Mother i 2009 og frem til Mamma i 2014, har hans virtuose visuelle stil og de voldsomt emosjonelle historiene grepet et stadig større publikum. Mamma markerer hans store gjennombrudd, og fikk en velfortjent Juryens pris i Cannes. Motivene Dolan stadig returnerer til er turbulente, kjærlighetsfylte relasjoner mellom usedvanlige mennesker. I Mamma – som i flere av hans andre filmer – er rollefigurene ekstraordinære mennesker; personer vi gjennom filmene kommer nært nok til å føle pusten fra. Dolans rollefigurer er mennesker vi blir glad i, og vi engasjerer oss med hele følelsesregisteret i Mamma – en film du husker med hjertet.
Når de vakre bildene, og filmens fengende rytme og musikalitet i tillegg er så medrivende, blir Mamma en film helt utenom det vanlige. Xavier Dolan plukker opp arven etter den spanske mesteren Pedro Almodóvar (Alt om min mor, Snakk til henne), og med Mamma byr han på en filmopplevelse av aller sterkeste sort.
