En ung kvinne ser seg lei på all tausheten rundt seg, den manglende evnen til å gjøre motstand, til å skrike ut. Hun gidder ikke mer. Dermed setter hun seg ned og skriver det hun selv har kalt en «politisk og poetisk protesttale». Noe av styrken i Det er et jeg som snakker, er at forfatteren er så konkret. I stedet for å kritisere samfunnet, legger hun hele tiden fram konkrete eksempler. Aburas er seg bevisst sin hudfarge, hun er seg også svært bevisst sin egen privilegerte rolle og posisjon i Danmark, både som forfatter og som medborger med dansk statsborgerskap i lomma. Dette er en pamflett. et rop om endring, en utfordring til å gjøre opprør, til å engasjere seg.
Danske Lone Aburas står bak denne litterære og politiske pamfletten. Her retter hun en indignert penn mot et samfunn som behandler både fremmede og flyktninger med forakt. Aburas' metode består i å gi leseren helt konkrete eksempler på denne forakten, fremfor å føre abstrakte, moralske diskusjoner. Regnskapets time har altså kommet. Forfatteren har selv uttalt at dette er den nødvendige boken hun skulle ønske hun slapp å skrive. Tidligere har Aburas skrevet fem romaner.
