Det huier et gammeldags uvær fra den skrivende og syngende Erik Bye. Ikke minst i sine prosastykker kan han minne om en av Jack Londons haukende pelsjegere på meien bak bikkjer som bjeffer fremover i dyp snø. I andre kapitler ligner han Steinbecks geseller som står med løftet tommel for å haike mot nye arbeidsplasser, han er i slekt med Hamsuns poetiske villbasser under høststjernen, han skyter skudd med ekko mellom usette horisonter, skrikende mot dem, ofte med amerikansk i munnen, for i Brooklyn ble han jo født. Til de norske emigrantene går hvileløst hans sinn. De er jo vandrere de også. Omtalen er et utdrag fra Odd Eidems forord.
