Men det er allerede for sent. Star gjør et sprang forover og lander på den ene foten til pappa.
Pappa skriker til av smerte og mister taket.
Snøen spruter rundt meiene, og bak meg hører jeg pappas opprørte rop og mamma som skriker.
Ut på veien farer vi, sleden krenger som en båt i full storm, og jeg klamrer meg fast. Star fyker av gårde midt på veien, og tømmene sleper utenfor rekkevidde nede på bakken. Jeg har ikke en sjanse til å få tak i dem, og nå begynner jeg å bli redd for alvor. Når som helst kan en bil dukke opp, og hva som kan skje da tør jeg ikke engang å tenke på...
