Jeg-personen synes livet er vanskelig å takle. Kjæresten Tore har fått mer enn nok, og gjør det slutt. Lånekassa har satt ned foten, og hun blir nødt til å skaffe seg en jobb. Hun får en jobb i Oslo, mot alle odds. Her blir hun hundset av sjefen, som synes hun er dysfunksjonell. Men så møter hun Stian, som faktisk er en bra fyr i livet hennes. Selv om hun typisk nok sier at det ikke dermed er sikkert at livet triller i riktig retning. Dette er en fortelling som går under huden på en ung jente som, uten særlig hell, prøver å leve livet slik det blir ventet av henne. Her er mye svart humor, selvironi og sårhet. Fortelling for ungdomstrinnet.
Det finnes altfor få morsomme bøker for ungdom, men heldigvis kommer det bøker som Liv Marit Webergs Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Liv Marit Weberg har gått Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning, og debuterer med denne boka. Her befinner vi oss inne i hodet til en ung jente som flytter til Oslo for å studere. Det er et spesielt sted å være, for det meste skjærer seg i denne boka. Hun klarer ikke å møte opp til første skoledag. Hun får seg kjæreste, og det blir slutt. Hun lurer foreldrene sine, og da pengene fra Lånekassa, havregrynene og nudlene tar slutt, er hun tvunget til å gjøre noe.
Hovedpersonen er nesten irriterende unnvikende og tafatt, og det meste som skjer er triste saker. Likevel er boka herlig og svart morsom. Hovedpersonen har et skarpt blikk på både seg selv og andre, og bitende kommentarer til det meste. Det mangler ikke på pinligheter og beklemmende situasjoner – en riktig putebok å bli flau av.
Den distanserte, indre monologen kan både være sår og hylende morsom. Litt før midten av boka går det litt på tomgang, og det gjør hovedpersonens liv også. Men uten håp er boka heldigvis ikke!
Boka er organisert i korte kapitler med bitende overskrifter. Den har et alvorlig og aktuelt tema – unge mennesker som ikke fikser krav og forventninger – men er kjapp å lese.
En særpreget og snappy debutbok som passer fra fjorten år og et godt stykke oppover.