Forlaget skriver om denne boka:
Iblant tar fortiden oss igjen - gjerne for å presentere en regning. Fortiden kommer til Isabel, og hennes liv (hennes død?) blir forandret. For den lille sønnen hun bor sammen med i den n e s t e n idylliske London-forstaden Wincaster Row, er ikke hvilket som helst barn.
Hvor ble det av amerikaneren som Isabel en stakket stund, en gang for lenge siden, delte seng og bord med? Det får hun vite på særdeles brutalt vis: hennes tidligere elsker er USA's nye presidentkandidat, og meget tyder på - etter en stund behøver ingen lenger være i tvil - at maktmenneskene omkring ham har skaffet seg rede på det som hendte mellom ham og den engelske piken. Det huer dem ikke. Men det som først og fremst opptar dem, det som setter det vanvittige spillet i gang, er resultatet av romansen - gutten Jason. Presidentens barn utvikler seg til en grøsser som knapt ligner noen annen bok i genren. Det er en bok om kvinnen, om kvinnen-og-barnet, det er en kostelig miljøskildring og en hyperaktuell comedy of manners; det er også en politisk roman.
Som alt det Fay Weldon skriver, er Presidentens barn et avslørende kart over menneskesinnet og dets uveisomme terreng, men det ville ikke ligne forfatterinnen om ikke denne dypt alvorlige samtidsromanen også hadde støt av dolkeskarp humor.
