Vis alltid denne fanen
Forlaget skriver om denne boka:
Denne boken behandler sentraladministrasjonen under den andre verdenskrigen, den mest begivenhetsrike perioden i sentraladministrasjonens historie. Den behandler emnet i tre deler: den første handler om felttoget i Norge, den andre om okkupasjonstiden og den tredje om London-regjeringens administrasjon. Administrasjonshistorien blir satt inn i den sammenheng den står i til krigstid ens begivenheter og problemstillinger, og boken inneholder atskillig nytt stoff som ikke tidligere har vært publisert.
Jan Debes er født i Oslo i 1925 og er cand.jur. fra 1951. Han har siden da arbeidet i administrative stillinger, fra 1966 i Statens personaldirektorat hvor han er avdelingsdirektør siden 1975. Han var forskningsstipendiat under NAVF 1958-59. Han har utgitt «Det norske statsråd 1814-1949» 1950, «Organisasjon, realiteter og illusjoner i statsadministrasjonem» 1960 og «Statsadministrasjonen» 1978, foruten en rekke artikler om administrative emner.
Forlaget skriver om denne boka:
Ved midten av forrige århundre fikk den økonomisk liberalisme, med hva som tradisjonelt har vært oppfattet som læren om den passive stat, et avgjørende gjennombrudd i norsk politisk tenkning. Omtrent samtidig gikk statens sentrale administrasjonsapparat inn i en periode med sterkt økende vekst og markert omdanning.
Denne boken behandler sentraladministrasjonens utvikling i perioden mellom 1845 og 1884. Det dominerende tema er hvordan administrasjonsapparatet gjennomgikk en tilpasning for å kunne spille en ny og mer aktiv rolle i forhold til den økonomiske og sosiale forandring i samfunnet. Sentralt står analysen av hvordan bærere av nye kunnskapstyper ble innpasset, og av hvordan administrative endringer ble drevet fram gjennom samspill og konflikt mellom faglige, økonomlskeog politiske interesser.
Edgeir DeRum, født 1939 i Verdal. Cand. philol. 1967. Stipendiat NAVF og universitetsstipendiat ved Institutt for Samfunnsforskning og Universitetet i Oslo 1968-1972. Fra 1973 professor i historie ved Institutt for Samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.
Forlaget skriver om denne boka:
Den norske sentraladministrasjon fra 1914 til 1940 måtte bli preget av at landet gjennomgikk sterkt skiftende tider og konjunkturer. Forsynings- og fordelingsproblemene under første verdenskrig ble møtt av store provisoriske kriseadministrasjoner. Etterkrigskrisen og reaksjonen mot statens pengeforbruk i krigs- og jobbetiden fremkalte i 20-årene et uavviselig krav om offentlig sparing, med «øksekomiteene» som karakteristiske utslag overfor forvaltningen. Men under verdenskrisen i 1930-årene - og særlig da krisen begynte å bli overvunnet - svingte pendelen tilbake til ny vekst i sentraladministrasjonen.
Det er ikke alene spørsmål om administrasjonsapparatets omfang, men om dets organisasjonsform og arbeidsmåte. Et sentralt tema i framstillingen er forholdet mellom departementsorganisasjon, direktorat og bruken av komiteer og kommisjoner, råd og utvalg. Et eget kapittel, forfattet av Jan Hovden, analyserer sentraladministrasjonens personale.
Kåre D. Tønnesson er født i 1926. Han ble dr. philos. i 1959 og har vært ansatt ved Universitetet i Oslo siden 1958, fra 1969 som professor i historie.
Jan Hovden er født i 1943 og ble magister i statsvitenskap i 1969. Han var datakonsulent ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo 1969-73 og er fra 1974 amanuensis ved Institutt for psykologi og sosialforskning ved N.T.H., Trondheim.
Forlaget skriver om denne boka:
Det politiske system som vokste fram i Norge etter 1814 er blitt kalt for «embetsmannsstaten». Kjernen i embetsmannsstaten var den sentrale administrasjon med regjeringen i spissen, departementene som stabsorganisasjon og en liten gruppering av sentraladministrative organer utenfor departementene.
Første bind av Sentraladministrasjonens historie dekker tidsrommet 1814 til 1844. Det framstiller grunnleggingen i 1814 som resultat aven vekselvirkning mellom tradisjonen fra eneveldet og unionen med Danmark, selvstendighetsreisningen og grunnlovsverket i 1814 og den nye union med Sverige. Disse spenningsforholdene varte ved og satte preg på sentraladministrasjonens utvikling i de følgende tiår. I tillegg kom konfliktene mellom Konge og Storting og konfliktene mellom de politisk myndige klasser, embetsstand, borgerskap og bønder.
Sentraladministrasjonens indre utvikling - organisasjon, rekruttering og karrierer - er framstilt i sammenheng med den almene politiske og samfunnsmessige utvikling i tidsrommet. En hovedlinje gjennom perioden er regjeringsapparatets emansipasjon i forholdet til kongemakten og til Stortinget og sammen med dette en konsolidering av sentralmaktens kontroll over lokalbyråkratiet. En annen hovedlinje er veksten i statens oppgaver, som satte administrasjonsapparatet under press og stilte krav om nye organer, ny kunnskap og ny ekspertise. Både politisk og administrativt ble et tidsskifte markert ved Carl Johans død i 1844 og opprettelsen av Indredepartementet i 1845.