Denne novellesamlingen fikk oppsiktsvekkende gode kritikker da den kom i 1987. Gjennom en ung gutts øyne opplever vi familieliv og oppvekst på Oslo østkant for 25-30 år siden.
"Han trudde at kvinnefengslet var ei kirke, og det så jo ut som ei kirke, men enda han visste at det alltid var noen der inne, så han aldri noen som kom ut. Det var så stille på gårdsplassen bak det høye nettinggjerdet, grusen var rød som den ikke var noen andre steder i distriktet og de store dørene var bestandig stengt. Noen ganger sto det en svart bil på den gårdsplassen, men han hadde aldri sett den komme eller kjøre igjen.
Han visste at det alltid var noen der inne, for når han lekte på jordet så han ansikter i vinduene og når de som var der inne vinka, da vinka han tilbake og når vinden blåste den riktige veien, kom stemmene deres blafrende som papirbiter gjennom den blanke høstlufta."
