Samuel Beckett har i sitt sjønnlitterære forfatterskap vært en nyskaper innenfor alle litteraturens genre. Mindre kjent er det imidlertid at Beckett i sin masteroppgave fra 1931 foruten å ha skrevet en glimrende innledning til Prousts forfatterskap, har fremlagt sin litteraturteori i form at et essay fullt av ironi og polemikk rettet mot mellomkrigstidens dyrkelse av den realistiske fortelling. Godt støttet av surrealistene håner han troen på språket som formidler av virkeligheten og fastholdelsen av en roman uberørt av verdenskrigens og psykoanalysens rystelser. Mot denne realisme setter Beckett Prousts ærlige forsøk på å finne en litterær form som kan uttrykke mennesket som splintret, håpløst begjærende og en bevissthet prevet av det uklare skillet mellom fantasi og virkelighet.
