Forlaget skriver om denne boka:
Historien om ROCK.
Bind 16.
Her presenteres en del markante yterpunkter i rocken: glam-rock, teater-heavy-metal, pub-rock, studioperfeksjonisme og reggae. En rekke enkeltartister og band som Kiss, Sweet, Little Feat, Graham Parker, New York Dolls, Alice Cooper og Bob Marley.
Enhver epoke i pop-historien har hatt sine maskin-hit-makere. Fra Tin Pan Alley og frem til Stock, Aitken og Waterman (Samantha Fox, Bananarama, Rick Astley, etc.)
Noen artikler er viet sytti-tallets produsenter: Mickie Most, Nicky Chinn og Mike Chapman. Og de mest vellykkede samlebånds-popartistene som Suzi Quatro og Sweet.
Vi ser hvordan den stadig økende mengden artister gjorde at man måtte ty til hardere virkemidler for å få oppmerksomhet. Sweet og Slades glam-rock med glitter i fjeset, plattsko og høyt volum, var ikke lenger nok. Vi fikk dekadanse-rock og -band som tydde til stadig mer ekstreme visuelle gimmicks. Amerikanske New York Dolls var en slags ufrivillige foregangsmenn. Deres utspjåking var nok mer oppriktig ment som protest, men de fikk raskt følge av rene parodi-artister som Kiss og Alice Cooper. Kiss med sine masker og sin ansiktssminke. Cooper med sine voldsorienterte sceneshow med galger og hønseblod og slanger som viktige ingredienser. Men vi fikk også The Tubes som bak sine teater-sjokkeffekter hadde satire, selvironi og sosial kritikk.
Vi presenterer Lynard Skynard og Aerosmith, samt de musikalsk mer subtile Little Feat og Doobie Brothers.
Vi fikk studioperfeksjonistene Mike Oldfield, Steely Dan og 10CC.
Og vi møter Bob Marley. Kongen. Rasta- og reggae-profeten som snudde opp ned på rocken med sin særegne rymikk og spesielle form for religiøsitet.
