Johannes Nærdal er splittet. I barndommen mellom moren og faren, i studiene og i arbeidslivet mellom patologien og musikken, og i kjærlighetslivet mellom tre forsjellige kvinner. Han opplever at han ikke kan plassere seg noe sted i det konvensjonelle kjønnsrollemønsteret. Han er skremt av kvinnenes grenseløse avhengighet av ham, samtidig som han nekter å identifisere seg med sitt eget kjønn og det kvinnehatet han oppdager blant mange menn. Men betyr denne foraktelsen en dypere og kanskje katastrofal unvikenhet? Er han rett og slett handlingslammet, uten styring over sitt eget liv?
