En annerledes roman om krigen i Norge 1940, der Terje Stigen balanserer på stram line mellom parodi og alvor. Den handler om en tilfeldig gruppe menn som mer eller mindre tilfeldig driver geriljakrig fra 9. april til kampene blir oppgitt i Nord-Norge et par måneder senere. I sentrum står en ung gutt, en alkoholisert forretningsmann, en lensmann og hans særlig utvalgte forbryter - en skapsprenger. Forøvrig fins en rekke andre særlinger, som alle vokser underveis og får kvaliteter som gjør at man forsoner seg med dem. Her er skildringer av trefninger og strategi som både er spennende, overbevisende og mirakuløse. I bunnen ligger et dypt alvor, en sorg over det meningsløse i denne verden. Kanskje er det for å verge seg mot en slik erkjennelse at forfatteren tyr til spøken og karikaturen?
